Nei.
Hvorfor er det sånn at noen dager bare er dømt til å bli kjipe?
Man våkner opp på morran, ser seg i speilet og tenker: nei.
Ja, jeg kan synes at ting er morsomt, at det er hyggelig å være med noen mennesker, men det går fort over til å bli slitsomt og trassig. Jeg vil egentlig helst være frekk og uhyggelig. Jeg vil sette meg i et hjørne for å stirre i veggen og være bitter. Omtrent det jeg gjør nå.
Jeg hadde en utrulig kjip start på dagen. Så kjip at jeg veit ikke om jeg vil bli musiker likevel... men jeg må. Æsj, ikke hør på meg. Jeg er bare sliten og sint.
