torsdag 2. juni 2011
synne i danmark
Jeg har jo ikke akkurat vært særlig aktiv her inne i det siste, men jeg tenkte at jeg skulle begynne litt igjen - men ikke her! Har skaffa meg ny blogg nå: synne i danmark heter den, og der tenkte jeg at jeg kunne oppdatere fra flyttinga, etableringa og studeringa, pluss livet i Danmark generelt!
lørdag 26. mars 2011
da er det 100 % offisielt
- jeg har kommet inn på det Jyske musikkonservatorium i Aarhus. HELLS YEAH!
No more emo crap fra meg lenger! Fra nå av skal jeg bare digge; digge at fra høsten av skal jeg studere musikk i Danmark, digge at våren er rett rundt hjørnet, digge at jeg har tre måneder lang sommerferie, digge at dette året snart er over - at det er over, og jeg har prestert noe. Fy, jeg skal bare digge livet.
Det her blir så bra.
...men skitt, det blir mye dansk..!
fredag 11. mars 2011
tja
Vel, Bergen gikk jo lukt til helvete, men screw det. Jeg syns jeg spilte ganske bra, og jeg kan ikke gjøre noe med at noen andre spilte bedre. Ikke akkurat nå, i hvert fall.
NMH på mandag. Jeg fins ikke klar. Jeg vil bare grave meg ned i et høl og aldri komme opp.
Jeg har forsøkt å øve, men jeg får det liksom ikke til - det eneste jeg egentlig tenker på er hvordan jeg skal trekke søknaden min. Faen. I. Helvete.
Når noen spør meg hvordan det går er det så lett å si "bra", men det går egentlig ikke så veldig bra. Så mye som jeg ikke vil innrømme det egentlig, er faktisk egoet mitt litt såra etter Bergen-turen. Det er ikke et lett yrke jeg prøver meg på, og det er hardt å reise land og strand rundt (Danmark, Bergen, Oslo osv.) for å vise en liten, subjektiv jury hva man kan - for siden å få negativ respons. Det er noe dritt.
- Man vil veldig gjerne ta lett på det og bare tenke: "Ja, ja, da prøvde jeg i hvert fall, og det går sikkert bedre på neste opptak". Men det er veldig vanskelig å ikke ta ting personlig. Jeg sitter ikke her og tenker at jeg er et dårlig menneske og burde i hvert fall ikke få lov til å holde på med musikk; så dårlig som jeg er," men det er faktisk vanvittig vanskelig å skille Synne som person og Synne som musiker. Vanskeligere enn en skulle kunne tru. I autogen trening-timene lærer vi hvor viktig det er å kunne skille de to - og hvor vanskelig det er å faktisk gjøre det. Jeg har alltid tidligere tenkt at jeg har greid å skille de to fint, men når jeg tenker meg om; hvis jeg skal strippe bort musikken fra meg, ser jeg egentlig ikke noe særlig. Og det gjør meg veldig trist.
Jeg lurer på hvordan andre mennesker ser på meg. Hvordan vennene mine tenker om meg uten musikk - om de i det hele tatt gjør det. Eller om jeg bare er et produkt av hva jeg presterer musikalsk.
Alle har alltid sagt hvor flink jeg er. Jeg skulle ønske de ikke hadde gjort det. Så klart føles det godt med flotte tilbakemeldinger og bekreftelser på at jeg greier noe bedre enn andre, men jeg merker hvor mye jeg har tatt det til meg. Jeg har bygd opp meg sjøl rundt andres meninger om meg - om musikken min. Hele sjøltilliten jeg har ligger rundt det jeg gjør - ikke den jeg er. Eller gjør jeg den jeg er? Eller er jeg det jeg gjør?
- Alt går sånn i surr, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.
Hvis noe skjer med Aarhus, og jeg ikke får tilbud om plass om ei uke, veit jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg begynte å skrive dette innlegget som en reaksjon på at jeg satt og googla andre utdannelser enn musikk. Andre ting enn jeg vil - trur jeg. Som en helt vanlig person. Jeg tok tester om hva jeg burde bli, og endte opp med utdannelser og yrker som andre, ordinære personer driver med.
Når jeg bruker ord som "vanlige" og "ordinære" personer mener jeg egentlig alle som ikke brenner for noe. Det er vanskelig å forklare, men jeg har alltid kategorisert mennesker i 4 grupper:
1. Meg og mennesker som meg. Vi har en lidenskap, og vi vil følge den uansett.
4. Resten.
Jeg er kanskje kynisk og trangsynt, men det er sånn jeg ser på mennesker. Jeg har uansett aldri vært særlig glad i mennesker. I masser. I fremmede. Jeg har noen veldig få mennesker jeg faktisk liker. Kall meg gjerne misantropisk. Jeg hater mennesker som bare er. Æsj.)
Men for å spore inn igjen fra min lille digresjon: da jeg satt og tok den ene testen kunne jeg se hele framtida mi. Jeg så meg sjøl i en by, studere noe totalt uinteressant - noe sånt som nesten alle studerer. Jeg så meg sjøl i en leilighet, lage pasta fuckings carbonara til middag, lese på ei eller anna drittskolebok jeg ikke greier å konsentrere meg om, med markeringstusjer i forskjellige farger for å skille mellom fakta, påstand og randomz. Jeg så meg ta eksamen og få helt middelmådige karakterer, fortsette gjennom livet som en middelmådig person, for aldri igjen å brenne for noe jeg gjør - bare ha et vagt minne om at jeg én gang forsøkte å følge drømmen min.
Den personen kan jeg ikke bli. Jeg kan ikke bli den personen. Virkelig. Ikke.
Men hvis noe skjer med Aarhus blir jeg den personen. Hva faen skal jeg gjøre da?
NMH på mandag. Jeg fins ikke klar. Jeg vil bare grave meg ned i et høl og aldri komme opp.
Jeg har forsøkt å øve, men jeg får det liksom ikke til - det eneste jeg egentlig tenker på er hvordan jeg skal trekke søknaden min. Faen. I. Helvete.
Når noen spør meg hvordan det går er det så lett å si "bra", men det går egentlig ikke så veldig bra. Så mye som jeg ikke vil innrømme det egentlig, er faktisk egoet mitt litt såra etter Bergen-turen. Det er ikke et lett yrke jeg prøver meg på, og det er hardt å reise land og strand rundt (Danmark, Bergen, Oslo osv.) for å vise en liten, subjektiv jury hva man kan - for siden å få negativ respons. Det er noe dritt.
- Man vil veldig gjerne ta lett på det og bare tenke: "Ja, ja, da prøvde jeg i hvert fall, og det går sikkert bedre på neste opptak". Men det er veldig vanskelig å ikke ta ting personlig. Jeg sitter ikke her og tenker at jeg er et dårlig menneske og burde i hvert fall ikke få lov til å holde på med musikk; så dårlig som jeg er," men det er faktisk vanvittig vanskelig å skille Synne som person og Synne som musiker. Vanskeligere enn en skulle kunne tru. I autogen trening-timene lærer vi hvor viktig det er å kunne skille de to - og hvor vanskelig det er å faktisk gjøre det. Jeg har alltid tidligere tenkt at jeg har greid å skille de to fint, men når jeg tenker meg om; hvis jeg skal strippe bort musikken fra meg, ser jeg egentlig ikke noe særlig. Og det gjør meg veldig trist.
Jeg lurer på hvordan andre mennesker ser på meg. Hvordan vennene mine tenker om meg uten musikk - om de i det hele tatt gjør det. Eller om jeg bare er et produkt av hva jeg presterer musikalsk.
Alle har alltid sagt hvor flink jeg er. Jeg skulle ønske de ikke hadde gjort det. Så klart føles det godt med flotte tilbakemeldinger og bekreftelser på at jeg greier noe bedre enn andre, men jeg merker hvor mye jeg har tatt det til meg. Jeg har bygd opp meg sjøl rundt andres meninger om meg - om musikken min. Hele sjøltilliten jeg har ligger rundt det jeg gjør - ikke den jeg er. Eller gjør jeg den jeg er? Eller er jeg det jeg gjør?
- Alt går sånn i surr, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.
Hvis noe skjer med Aarhus, og jeg ikke får tilbud om plass om ei uke, veit jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg begynte å skrive dette innlegget som en reaksjon på at jeg satt og googla andre utdannelser enn musikk. Andre ting enn jeg vil - trur jeg. Som en helt vanlig person. Jeg tok tester om hva jeg burde bli, og endte opp med utdannelser og yrker som andre, ordinære personer driver med.
Når jeg bruker ord som "vanlige" og "ordinære" personer mener jeg egentlig alle som ikke brenner for noe. Det er vanskelig å forklare, men jeg har alltid kategorisert mennesker i 4 grupper:
1. Meg og mennesker som meg. Vi har en lidenskap, og vi vil følge den uansett.
2. De andre som veit hva de vil. De har en lidenskap som ikke er musikk.
3. Mennesker som ikke veit hva de vil, som på slump velger utdannelse og ender opp med en anonym drittjobb som de blir i for resten av livet.4. Resten.
Jeg er kanskje kynisk og trangsynt, men det er sånn jeg ser på mennesker. Jeg har uansett aldri vært særlig glad i mennesker. I masser. I fremmede. Jeg har noen veldig få mennesker jeg faktisk liker. Kall meg gjerne misantropisk. Jeg hater mennesker som bare er. Æsj.)
Men for å spore inn igjen fra min lille digresjon: da jeg satt og tok den ene testen kunne jeg se hele framtida mi. Jeg så meg sjøl i en by, studere noe totalt uinteressant - noe sånt som nesten alle studerer. Jeg så meg sjøl i en leilighet, lage pasta fuckings carbonara til middag, lese på ei eller anna drittskolebok jeg ikke greier å konsentrere meg om, med markeringstusjer i forskjellige farger for å skille mellom fakta, påstand og randomz. Jeg så meg ta eksamen og få helt middelmådige karakterer, fortsette gjennom livet som en middelmådig person, for aldri igjen å brenne for noe jeg gjør - bare ha et vagt minne om at jeg én gang forsøkte å følge drømmen min.
Den personen kan jeg ikke bli. Jeg kan ikke bli den personen. Virkelig. Ikke.
Men hvis noe skjer med Aarhus blir jeg den personen. Hva faen skal jeg gjøre da?
Abonner på:
Innlegg (Atom)